Katastrofen i Le Mans i 1955: en tragedie

Når det kommer til bilulykker, markerte løpet i Le Mans i 1955 et før og etter. Mange mennesker blant tilskuerne ble også skadet og drept.

Katastrofen i Le Mans i 1955 er en av de mest tragiske ulykkene i motorsportens historie. Ulykken tok livet av 82 tilskuere samt fører Pierre Levegh. Les videre for å finne ut mer om denne fatale dagen i den franske byen Le Mans.

Som vi nevnte tidligere markerte ulykken en trist dag i motorsportens historie. Etterpå ble viktige endringer gjort når det gjelder sikkerhetstiltak for både førere og tilskuere. 

Katastrofen i Le Mans

Ulykken foregikk 11. juni 1955. Tre timer inn i løpet ledet Juan Manuel Fangio og Stirling Moss løpet, og de var tett etterfulgt av Mike Hawthorn og Ivor Bueb. Begge de ledende førerne lå en runde foran resten av førerne.

Hawthorn var ute etter seier og prøvde å komme forbi Lance Macklin. Da han gjorde denne manøveren bremset imidlertid Hawthorn hardt, noe som tvang Lance Macklin ut i grøften. 

Bak Macklin kom imidlertid Pierre Levegh og Juan Manuel Fangio i full fart. 

Levegh, som lå foran, innså hva som skjedde og holdt opp hånden for å advare partneren sin, Fangio, om faren forut. Mercedesen hans krasjet deretter inn i Macklin, noe som førte til at bilen hans fløy opp i luften. Den fløy inn i folkemengden der den eksploderte og begynte å brenne. Bilen ble revet i fillebiter av ulykken og kun metallstrukturen var igjen etter brannen.

Overraskende nok ble ikke løpet kansellert. Ofrene og de skadde tilskuerne ble behandlet og banen ble klarert mens de andre førerne forsøkte å fullføre løpet.

Arrangørene rettferdiggjorde avgjørelsen ved å si at evakueringen av de skadde ville blitt mer komplisert dersom tilskuerne samtidig prøvde å forlate galleriet. I denne videoen kan du se øyeblikket ulykken oppsto; bildene er virkelig sjokkerende.

Fatale konsekvenser av katastrofen i Le Mans

Som et resultat av ulykken mistet 82 tilskuere og racerføreren Pierre Levegh livet. I tillegg var det mer enn 70 ikke-dødelige skader.

Øyeblikkene etter ulykken var forstyrrende. De fleste tilskuerne som døde ble truffet av fronten av kjøretøyet. Motoren og chassiset fungerte som missiler sammen med resten av kjøretøyet, som gjorde at det tok fyr.

Etter å ha hørt nyhetene om den fatale ulykken, bestemte Mercedes seg for å avslutte løpet de ledet på den tiden. Mercedes bestemte seg for ikke å konkurrere igjen frem til 1989.

Hvem sin feil var det?

Først skyldte media på Mike Hawthorn ettersom han var den som startet kjedeulykken ved å bremse brått.

Dermed rapporterte teamet hans at han hadde fått beskjed om å fylle på drivstoff øyeblikkelig, og derfor fulgte Hawthorn bare teamets ordre.

De fant til slutt ut at Hawthorn ikke hadde skylden. En etterforskning ble utført som konkluderte med at den dødelige ulykken ikke skyldtes én enkelt sjåfør. Konklusjonen ble støttet opp av meningene til en rekke eksperter og fotografisk bevis.

Endringer i sikkerhetsrutinene

Etter ulykken ble en rekke sikkerhetstiltak innført. Frem til dette øyeblikket var ikke racerbiler påkrevd å ha sikkerhetsbelte. Det var tenkt at setebelter ville hindre føreren i å forlate kjøretøyet dersom det brant.

Førerne var ikke påkrevd å ha på brannsikre klær og hjelmene dekte ikke hele hodet deres. Etter ulykken ble sikkerhetstiltak innført for å adressere disse problemene.

Sikkerhetstiltak ble også innført for å beskytte publikum. De ble plassert lenger vekk fra banen. Selv om ulykken førte til flere sikkerhetstiltak, er det trist å tenke på at en så massiv tragedie kunne ha blitt forhindret.